Kontraster – intervju med Leif Ove Andsnes

Hva fikk deg til å sette sammen programmet «Kontraster» for festivalen i år?

I årene 2022 og 2023 lagde vi programmer med to ikoniske komponister som tyngdepunkt, Beethoven i -22 og Brahms i -23. Det var fantastisk å gå i dybden på disse to, men jeg fikk lyst til å lage et mer variert program i år, litt mer kontrastfylt.

Allerede i fjor ble jeg trigget av det ungarske. Det er mange forbindelseslinjer til ungarsk folkemusikk i Brahms´ musikk, og vi gjorde også flere sterke verker av György Ligeti, som ville fylt 100 år i fjor. Det ble fristende å følge det ungarske sporet videre. Så visste jeg at vi skulle ha med oss Det Norske Solistkor i år, og da fikk jeg veldig lyst til å gjøre noen programmer med Johann Sebastian Bach.

Selve tittelen «Kontraster» er tatt fra verket av Bela Bartok som spilles under åpningskonserten, og jeg synes det gjenspeiler helheten i programmet, som er blitt veldig kontrastfylt.

Hva liker du med den ungarske musikken?

Det er så mange sterke personligheter i det ungarske musikklivet. Jeg har spilt noen ganger med Budapest Festival Orchestra og dirigent Ivan Fischer. I et globalt musikkliv hvor mange mener at symfoniorkestrene er blitt helt like – om de kommer fra USA, Europa eller Asia, så skiller dette orkesteret seg virkelig ut. Allerede før de spiller er ritualet for å stemme instrumentene annerledes enn det vante. Alle orkestre i verden i dag stemmer ved at solo-oboisten spiller en enstrøken A, som musikerne stemmer etter. I Budapest stemte orkesteret instrumentet etter flere stemmetoner som ble gitt til de forskjellige instrumentgruppene. Ikke spør meg hvilke det var, men det var veldig overraskende, og typisk ungarsk, egenrådig.

Engasjementet og samholdet i dette orkesteret er uvanlig. En veldig rørende opplevelse var å se hele orkesteret stå opp og synge a cappella Brahms som ekstranummer etter en konsert hvor de hadde avsluttet med Brahms første symfoni. Ivan Fischer mener at orkestermedlemmene skal kunne synge, og de begynner visst ofte orkesterprøvene med korsang.

Jeg har også arbeidet med komponisten György Kurtag. En unik komponist og en helt fabelaktig musiker, fanatisk på musikkens vegne. I vårt miljø finnes det utallige historier om hvordan Kurtag aldri er fornøyd, hvordan han kan bruke timer sammen med musikere på å jobbe fram bare noen få takter, helt blind for praktikaliteter og fastsatte prøvetider. Tilbakemeldingene til musikerne er ærlige og direkte, for å si det mildt. Ligeti hadde denne samme fanatiske holdningen, og det egenrådige gir seg veldig til kjenne også i musikken.

For noen individuelle stemmer og komponister det finnes fra dette landet! Franz Liszt, Bela Bartok, György Kurtag, Zoltan Kodaly, György Ligeti. Bare det å si disse konsonantrike navnene høyt gir følelsen av egenart.

Jeg synes det er fascinerende hvordan de ungarske komponistene har klart å inkorporere elementer av sitt lands folkemusikk i verkene sine. Det finnes der hele tiden: de gnissende intervallene, bevegelige gester fra dansemusikken, det sangbare som alltid er bygd på språket, med den ungarske betoningen, alltid på første stavelse. Bartok viste virkelig vei her, som en av de helt store i det 20. århundre. Jeg tror den veien han viste har vært enormt fruktbar for senere komponister, og er kanskje en av grunnene til at det finnes så mange sterke stemmer i den ungarske samtidsmusikken.

Midt i festivalen får vi høre tre programmer med verker av Bach, og også noen Bach-transkripsjoner i andre programmer. Fortell.

Når det ble klart at Solistkoret skulle komme til festivalen, fikk jeg lyst til å gjøre noen konserter med Bach, både instrumentalmusikk og korverk. Jeg gleder meg til å høre gambesonatene, cembalokonserter og cellosuite i den vakre middelalder-kirken. Motetter og kantater var først inne på programkladden for koret, men det ble veldig fristende å prøve å sette opp Johannespasjonen, særlig når det ble klart at det i år er 300 år siden den første framførelsen av verket. Selv har jeg veldig sterkt forhold til Bachs to store pasjoner, Mattheus- og Johannespasjonen. Det er få verk i vår klassiske musikktradisjon som betyr like mye for meg. Jeg tror jeg var rundt tyve år da jeg hørte Johannespasjonen for første gang, i den fantastiske innspillingen med John Eliot Gardiner og Monteverdi choir fra 1985. Jeg husker jeg først hørte åpningskoret mange ganger etter hverandre, med åpen munn. Pulsen i bassen, de bølgende strykerne, de to oboene som skjærer seg som nagler gjennom hendene på korset , utbruddene i koret. Det er overveldende. Verket er mer kompakt enn Mattheus-pasjonen, og jeg elsker det stringente. Handlingen drives framover med stor spenning, mens arier og koraler sørger for ro og ettertanke. Skiftene mellom uro og ro i verket er voldsomme og rørende.

Johannespasjonen og Via Crucis. Er dette delvis blitt en påskefestival?

He he, ja det kan kanskje se sånn ut. Jeg håper det kan være interessant å høre disse to verkene to dager etter hverandre. Begge bygget på lidelseshistorien, men de er to vilt forskjellige verdener.

Gunnar Danbolt har skrevet strålende tekster om begge disse verkene i heftet Maleri og Musikk som man kan kjøpe under festivalen. For meg var det spesielt interessant å lese om den teologiske motstanden som begge komponistene møtte i sin samtid for disse verkene.

I et program torsdag finner vi sammenstillingen Kurtag og Robert Schumann. Er det noen likheter å finne mellom disse to komponistene?

Ja, for meg er det et slektskap. Begge komponistene skriver ofte kortere stykker, flyktige miniatyrer, de skriver begge personlig hudløs musikk. Begge bruker programmatiske titler som gjerne omhandler personer eller hendelser, og vi blir invitert inn i en privat verden. Vi vet at Schumann brukte små temaer i sine stykker som hans kone Clara umiddelbart ville forstå betydningen av. Kurtags korte stykker synes også ofte å bli inspirert av det næreste og de nærmeste, som alle hans «Hommáge a ….» , stykker skrevet som en hilsen eller til minne om personer i hans krets.

Og Kurtags Hommage a R Sch – altså Robert Schumann, er en genial hilsen fra en komponist til en annen, hvor Kurtag bruker tematikk og musikalske figurer som er hentet fra Schumanns verden.

Vi får høre Ruth Wilhelmine Meyer på festivalen, både som komponist og sanger.

Ruth Wilhelmine Meyer er bokstavelig talt en helt særegen stemme i vårt musikkliv. Stemmen hennes har et enormt omfang, og hun bruker den på utradisjonelt vis, fra det vareste hviskende til rå strupesang. Hun har en veldig klar visjon for hva og hvor hun vil med sine komposisjoner, men improvisasjon er også en viktig del av hennes univers. Det blir fint å få presentert Ruth Wilhelmine på forskjellige måter under festivalen. Solistkoret skal gjøre hennes Lokeslottet, som de urframførte i fjor. Hun skal gjøre solo-framføringer, og hun utforsker folkemusikken i samarbeid med hardingfele-spiller Aleksander Aga Røynstrand. Og så skal jeg leke meg i Dovregubbens hall sammen med henne. Hun tar utgangspunkt i Griegs musikk, men enda mer i Ibsens fortelling og roller. Jeg hadde en forberedende arbeidsøkt med henne i vår på dette, og ble veldig imponert over hennes tilgang på måter å gå inn i dette velkjente stoffet på. En ting er jeg sikker på: denne Dovregubben blir ikke kjedelig!