Festivalutstillingar

Marianne Bratteli (1951– )

Bratteli vokste opp i et politikerhjem – faren, Trygve Bratteli (1910–1983) – var en av de ledende statsråder etter krigen, og ble også senere statsminister. Han var med å bygge opp etter-krigstidens velferdsstat i Norge. Under krigen satt han i tysk fangenskap, og var nær døden da krigen sluttet i 1945. Denne mørke skyggen fra krigen preget det hjemmet Marianne Bratteli vokste opp i. Hun visste at noe forferdelig hadde skjedd, men ingen snakket om det – før faren i 1980 skrev om det.

Kunsten hennes er preget av dette. For barndommen spiller en stor rolle i bildene hennes, en barndom som materielt sett var lys, men samtidig altså preget av skyggene fra en krig som var slutt lenge før hun selv var født. Hun startet som en abstrakt maler, men det satte grenser for hennes uttrykksbehov. Det gjorde at hun tidlig også begynte å arbeide figurativt. Slik sett vibrerer kunsten hennes mellom abstrakte bilder som viser en fintfølelse for farger og former, og en ekspressiv-naivistisk stil med motiver fra både barndommen og det sosiale rom som omgir oss. I disse siste plasserer hun ofte kantete figurer i forgrunnen – figurer av kvinner fra prinsesser til småfolk, og voksne menn med hatt og stokk som minner om farsfigurer. I collagene derimot tar hun ofte opp eksistensielle problemer, som ikke så lett lar seg uttrykke i malerier og grafikk. Tresnittene er enklere både formmessig og ikonografisk, men kretser likevel rundt de samme temaene.

Marianne Bratteli har hatt flere store utstillinger i løpet av sin karriere, sist på Munch-museet i 2023. Utstillingene hennes har høstet svært gode kritikker. Naturlig nok, fordi hun hører med blant våre fremste kunstnere.

Digitalutstilling i Riddersalen av Håkon Blekens Korsvei fra 1975–76

Håkon Bleken fikk i oppdrag av den katolske biskop i Trondheim, Gerhard Schwenzer, å lage en korsvei til St. Olav katolske kirke i byen. Biskopen ønsket spesifikt at Bleken skulle male disse 14 bildene av Jesu vandring på Langfredag fra Jerusalem til Golgata – altså Via Dolorosa – i en bestemt teknikk. Biskopen tenkte da på collageteknikken med pålimte mediebilder, fordi Schwenzer tidligere hadde sett noen av disse collagene av Bleken.

For å unngå at samsvaret ble for påfallende, lot Bleken noen assistenter lime bilder – stort sett fra samtidens aviser – på lerretene. Det gjelder foto fra Vietnamkrigen, Francos og Pinochets skrekkregimer, gatekamper og demonstrasjonstog, henrettelser, bødler og deres ofre, samt noen få bilder fra Holocaust.

Opp på disse mediebildene malte Bleken de 14 stasjonene  på korsveien fra Jesus ble dømt til døden i Jerusalem til han ble gravlagt, skjønt Bleken la også til et femtende bilde – Jesu oppstandelse.

Stasjonene er: Jesus blir dømt av Pontius Pilatus – han mottar korset – Jesus faller for første gang – møter sin mor – Simon av Kyréne hjelper ham med å bære korset – Veronica tørker svetten av ansiktet hans – han faller for andre gang – taler til Jerusalems døtre – faller for tredje gang – avkledes – nagles til korset – dør på korset – tas ned fra korset – og gravlegges.

Bleken maler med lasur-farger som gjør at vi ser mer eller mindre klart mediebildene i bakgrunnen. Alle scenene er riktignok ikke like tydelige, men lar seg likevel lett tyde i den sammenheng de befinner seg i. Korsveien er primært meditasjonsbilder, som henger i alle katolske kirker over hele verden. Og de brukes først og fremst hver fredag i fastetiden, hvor man går fra bilde til bilde og lever seg inn i Jesu pinefulle vei mot en grufull død. Det Bleken gjør i disse bildene er å vende perspektivet fra Jesu lidelse til forholdet mellom Hans lidelse og verdens kontinuerlige grusomheter. Slik blir bildene til spørsmålstegn som enhver kristen må ta inn over seg.

I Franz Listz’ sene verk Via Crucis får vi hans versjon av Jesu korsvei, som kan illustreres ved hjelp Blekens bilder. Det er grunnen til at de henger her – i tillegg passer Blekens korsvei også godt til Johann Sebastian Bachs Johannes-pasjon.

Gunnar Danbolt